Fortell litt om hvem du er?
Jeg er en 46 år gammel innflytter fra Kiruna som har bodd i Övertorneå kommune i seks–sju år. Jeg bor i Hedenäset med samboeren min. Jeg har nærmere 20 års yrkeserfaring fra helsevesenet. Jeg tok helse- og omsorgsfag på gymnaset i Kiruna og har jobbet som hjelpepleier på forskjellige boinstitusjoner og i eldreomsorgen.
Hvorfor valgte du å utdanne deg til hjelpepleier?
Siden jeg var lei av å arbeide i helseomsorgen, tenkte jeg at jeg skulle utdanne meg til teppelegger. Det gjorde jeg også, men det var forferdelig vanskelig å få jobb i disse covid-19-tider, så jeg ble arbeidsledig og arbeidet i hjemmesykepleien en stund. Jeg fikk ideen om å bygge videre på utdanningen jeg hadde fra videregående skole, og bli hjelpepleier. I Kalix må man være hjelpepleier for å ha en sjanse til å få fast ansettelse. Jeg tenkte at det burde gå relativt raskt ettersom jeg allerede har utdanning og har jobbet i helsevesenet. Nå har jeg vært her i fire–fem måneder og er ferdig med studiet.
Har det ordnet seg med jobb?
Jeg var i praksis på en lukket psykiatrisk avdeling i Gällivare og kunne ha fått jobb der. Det er stor mangel på hjelpepleiere også i psykiatrien. Jeg har fått tilbud om jobb i Kalix kommune – og i Gällivare og i Norge – men jeg takket ja til å jobbe i Kalix da det er nærmere for meg når jeg bor i Hedenäset.
Hvordan tenkte du da du søkte jobb?
Jeg har jobbet i Kalix og vært i praksis i Gällivare. Jeg ringte rundt og snakket med arbeidsgivere, også i Norge, og etter det kan jeg si at det raste inn med henvendelser om sommervikariater og forskjellige stillinger. Det er stor mangel på folk, og slik vil det jo være i lang tid siden det er mange som går av med pensjon også. Det er ikke noe problem å finne arbeid – jobbene er der hvis man vil ha dem.
Hva har du fått ut av studiene her på Utdanning Nord?
Jeg har fått et nytt syn på omsorgsyrket og tilgangen til arbeid. I løpet av utdanningen fikk jeg også en opplevelse av at jeg er ganske god til dette. Jeg fikk positive tilbakemeldinger av kjempeflinke ledere og kollegaer i Kalix. Jeg må virkelig ta hatten av for dem. Uten dem tror jeg at jeg hadde blitt værende i byggebransjen.
Hvordan var utdanningstiden?
Jeg synes den var kort og intensiv. Den var givende – ja, utdanning er alltid givende. Pensum bør ikke undervurderes. Det har endret seg ganske mye siden jeg studerte helsefag i 1993. Av og til synes jeg at kurslitteraturen kolliderte med det jeg vet av erfaring, men her var det rom for at vi elever kunne diskutere med hverandre og utveksle erfaringer. Jeg føler at jeg også hadde noe å bidra med i opplæringen. Det var virkelig en god utdanning.
Har du noe spesielt råd å gi til den som skal velge dette yrket? Hvem passer det for?
Du kommer langt med et åpent sitt og sunt bondevett. Medmenneskelighet er viktig. I helseomsorgen har man jo ikke alltid tid til å sette seg ned sammen med de eldre, men så lenge hjertet er med, blir det bra likevel. Det er ikke døde ting vi arbeider med. Det er det dette handler om: Vi må se menneskene. Hvis vi bare ser sykdommen, kan vi aldri gi god pleie og omsorg. Hvis vi kan lære oss å se mennesket, høre mennesket og la mennesket bli hørt – selv om det kanskje er en person som høres mindre hyggelig ut – så blir det bra.
Stadig flere menn velger omsorgsyrker, men det trengs enda flere. Hva tenker du om det?
Det trengs flere menn i helsevesenet, på samme måte som det trengs flere kvinner i byggebransjen. Blandede arbeidslag er rett og slett en fordel og skaper bedre arbeidsmiljø. Det er negativt når bare ett av kjønnene er representert. Jeg tror at flere menn i helsevesenet også vil påvirke lønnsutviklingen og arbeidstidene. Jeg tror for eksempel ikke at menn vil akseptere deltidsstillinger. I tillegg til at det trengs fysisk styrke, er det jo situasjoner i helsevesenet som er knyttet til grunnleggende personlig hygiene, som for eksempel dusjing. Det hender at brukere takker nei til å dusje fordi de ikke vil ha hjelp av en av motsatt kjønn. Så blandede arbeidslag er en god ting, enkelt og greit.
Dagens lunsj
Søk
