Det er helt fantastisk. Her er det forskjellige mennesker fra forskjellige land. Og ettersom alle har flyttet fra et annet sted, er de mer åpne for nye ting. Vi blir som en familie.

Nicklas Karlsson, Flyinge
Nordisk Helsearbeiderfag

Lengtet fra restauranten til helseomsorgen

«Jeg trives med å hjelpe andre»

«Kan man så skan man», lyder et skånsk ordtak – det sier Nicklas Karlsson, 24 år, på sin herlige dialekt. Nicklas kommer fra Flyinge, et tettsted i Eslöv kommune i Skåne. For ham betyr dette uttrykket at han må hjelpe andre så de får det bedre.

Nicklas Karlsson tok først fagbrev som kokk. Etter opplæringen arbeidet han mest som servitør, men etter hvert begynte han å lengte bort fra restaurantverdenen. I et litt konfliktladet miljø blir servitøren lett den utsatte budbringeren mellom kjøkkenet og kundene, men det var flere grunner også.

– Tanken på å jobbe i helsevesenet har alltid vært der, i bakgrunnen. Jeg har en mor som er helsesøster, en tante som er sykepleier på universitetssykehuset i Lund, og en mormor som også jobbet i helsevesenet. Det har alltid vært naturlig for meg å skulle hjelpe andre mennesker.

Så kommer en litt overraskende kommentar:

– Jeg er vel litt egoistisk.

Og så forklarer han at han mener at han selv får det bra når han hjelper andre. Kontakt med mennesker føles også riktig.

– Jeg har alltid vært glad i folk. Det er morsomt å møte nye mennesker og høre historiene deres.

Övertorneå er spennende

Alt dette førte til at Nicklas Karlsson pakket sekken sin og reiste til Övertorneå, der han landet 16. august med det mål for øye å utdanne seg innenfor helse- og omsorgsfag. For skåningen var det en spennende reise, for han hadde aldri vært lengre nord enn i Leksand i Dalarna.

Den utadvendte unge mannen trivdes i Övertorneå fra første stund.

– Det er helt fantastisk. Her er det forskjellige mennesker fra forskjellige land. Og ettersom alle har flyttet fra et annet sted, er de mer åpne for nye ting. Vi blir som en familie. Det føles trygt.

Den skånske dialekten har heller ikke skapt noen problemer i kontakten med andre. Han har imidlertid oppdaget at nordmenn forstår ham bedre enn stockholmere, noe som antakelig kommer av at storbyfolk ikke har vært nødt til å anstrenge seg for å forstå andre dialekter.

Selve opplæringen synes han til og med er bedre enn forventet.

– Jeg trodde det kom til å være mer uoversiktlig, siden alle er på forskjellige nivåer, men det har vist seg at vi lærer av hverandre. Og vi kan alltid spørre lærerne om råd. Vi lærer oss også å ta ansvar for studiene.

Mennene har oppdaget omsorgsyrkene

Litt overraskende forteller Nicklas Karlsson at av 17 elever i hans gruppe er de fleste menn.

Det tar omtrent et år å utdanne seg til hjelpepleier, men med forkunnskaper og arbeidserfaring kan det gå raskere. Selv regner Nicklas med å bli ferdig i begynnelsen av neste år. Han føler seg trygg på mulighetene for å få jobb i fremtiden.

– Det er mangel på folk i helsevesenet i hele landet.

Selv har han imidlertid målet klart for seg. Han skal tilbake til Skåne, og gjerne til Lund. «Bare du ikke blir forelsket, slik at du må bli værende her,» erter intervjueren.

– Det har jeg tenkt på, og jeg prøver å unngå det, svarer Nicklas kjapt og med et glimt i øyet.

Hjelpepleiereksamen er den første milepælen på den fremtidige yrkeskarrieren.

– Målet er klart: Jeg vil bli ambulansesykepleier. Det er en jobb der det skjer ting hele tiden, og hver dag er forskjellig fra den forrige. Jeg ville ikke ha greid å sitte på et kontor hele tiden.

Nov. 2016